Her er mitt tre minutters innlegg i debatten om landbruksmeldinga i går. (Alt for kort tid! :-) Meldinga er bred og dekker flere viktige områder derfor var det naturlig at jeg som SPs repr i KUF-komiteen fokuserte på kunnskapens betydning for framtidas landbruk.

President,
Senterpartiet sitt program slår fast at den viktigste oppgaven for norsk landbruk er å produsere trygg og ren mat og gjennom dette sikre at Norge tar sin del av ansvaret for internasjonal matvaresikkerhet.
Programmet sier også at Norge har en plikt til å utnytte arealressursene våre for å styrke matproduksjonen i en verden med en økende befolkning. Denne meldinga legger grunnlaget for å nå disse målene.

Skal vi kunne nå et mål om økt produksjon av mat og øke selvforsyningsgraden er inntektsmulighetene for bonden selvfølgelig svært viktig. Ingen produserer mat bare fordi en synes det er artig. Bønder må se at den innsatsen de yter, kaster av seg i form av inntekt.

Mye av inntektsmulighetene ligger i utformingen av jordbruksavtalen – og at vi i det hele tatt HAR mulighet for en jordbruksavtale. I tillegg til flere andre faktorer er bondens egen fagkunnskap viktig når det gjelder mulighet for inntekt, og til sjuende og sist må også de som skal kjøpe mat i et høgkostland betale for det den koster.

President, siden jeg sitter i Kirke, utdannings og forskningskomiteen vil jeg gjerne jeg løfte fram betydningen kunnskap og kompetanse også har for landbruket og for inntektsmulighetene.
For å nå et mål om økt produksjon sier meldinga at ”det er behov for dyktige bønder, god driftsledelse og god agronomisk kompetanse” (s.16)

Å skape motivasjon hos ungdom på vei inn i næringa er viktig. Et framtidig yrke der du jobber mye for lite inntekt er ikke motiverende. Men et yrke som er verdsatt i allmennheten og som premierer kvalitet og innsats vil appellere. Felleskjøpets siste reklame er i så måte et godt, morsomt og enkelt eksempel på at vi både besitter og trenger ulik kompetanse.

President, alle bønder er unike. Det betyr også at de er svært forskjellige. Ingen er ”gjennomsnittlig”. En bonde like forskjellige som vi som sitter i denne salen. Vi har ulik kompetanse, vi jobber på forskjellig måte og vi bruker ulik tid på ulike saker og vi oppnår ulike resultat. noen oppnår mye, noen oppnår lite og er fornøyd med det.

En bonde med 150 tonn i melkevkote kan tjene mye mer enn en annen bonde med 150 tonn selv om tilskuddene kan være de samme. Det er mange forhold som spiller inn, også bondens kunnskap om sitt fag. Jeg er glad for at landbruksmeldinga fokuserer så sterkt på kunnskap. Ikke bare hos den enkelte produsent, men også i næringsmiddelindustri og hos rådgivere, byråkrati og innenfor forskningen. Det er nødvendig for et bærekraftig landbruk i framtida.

Og her var tida ute, og jeg måtte på Kirkemøtet, men hvis jeg hadde hatt anledning til å være i salen skulle jeg tatt med resten i et innlegg litt senere i debatten:

Meldinga viser på en god måte de store oppgavene og de store mulighetene som ligger i å ta en grønn utdanning. Og President, rekrutteringen skjer allerede i barne- og ungdomsskolen. Da må mulighetene synliggjøres på en god måte tidlig.

Det har vært utfordrende med rekruttering til Naturbruksskolene. Meldinga signaliserer at en vil gjøre forsøk med fagbrev som sluttkompetanse. Jeg er også veldig glad for at en felles komite ønsker at fylkeskommunene gis mulighet for å tilby kombinert opplæring i naturbruk- og studiekompetansefag etter modell av TAF-ordningen (Tekniske og allmenne fag) Dette tror jeg vil bli svært godt mottatt ute og jeg tror det vil gi flere av naturbruksskolene en enda sterkere mulighet til å være en mer praktisk rettet utklekkingsanstalt for høgere utdanning.

President, det er utålmodighet i landbruket for å få anerkjennelse og betalt for innsatsen som legges ned for å produsere trygg og god mat i et landbruk i hele landet. En forutsetning for å nå målene som er satt gjøres gjennom å opprettholde jordbruksavtalen, sikre god inntektutvikling, et fortsatt sterkt importvern, og økt kunnskap.

For to uker siden var jeg på besøk i Tyskland for å lære om hvordan de arbeider med yrkesfag. I motsetning til andre europeiske land som sliter med svært høy ungdomsledighet har Tyskland forholdsvis lav arbeidsløshet blant ungdom. Faktisk er det lavere ledighet i gruppa 15-25 år (6,3%) enn i gruppa 55-65 år.

Neste år kommer regjeringen med en stortingsmelding vil omhandle yrkesfagene og erfaringene etter innføringen av Kunnskapsløftet. Flere evalueringsrapporter skal danne grunnlaget for meldingen. For egen del mener jeg at vi også må lære av land som har system som får ungdom gjennom utdanning og ut i arbeid.

Min rådgiver Vanja og jeg på skoletur:

Det tyske skolesystemet er helt annerledes enn vårt. Etter avsluttet grunnskole har elevene flere alternative veier videre. De tre hovedveiene i videregående skole er i hovedsak: Hauptschle, som er et yrkesfaglig løp. Gymnasium som er et teoretisk løp der man ved fullført eksamen kan søke opptak til universitet eller høgskole og Realschule som er en mellomting mellom de to første og som ofte brukes som utgangspunkt for en teknisk utdannelse. I tillegg har enkelte delstater andre måter å organisere seg på. F.eks som i Berlin der elever kan gå yrkesfag i regi av skolen.

På vei inn til Knobelsdorff skole:

Elevene som ønsker å gå Hauptschule skaffer seg lærlingplass etter grunnskolen. Etter at de har skrevet kontrakt med en bedrift, plikter skolen å stille opp med teoretisk utdanning en eller to dager i uka. Bedriftene får ikke lærlingtilskudd, men ser på det som en samfunnsoppgave å utdanne nye fagarbeidere. Elevene i Hauptschule kombinerer altså praktisk opplæring i bedrift med opplæring i skole fra første stund. De går i hovedsak tre år i lære kombinert med videregående opplæring. Alt avhengig av hva slags fag de velger. En av skolene vi besøkte hadde 1000 elever, men så det ikke som noe problem at elever hadde opplæring til ulik tid. Murere hadde teori en dag, og tømrerne en annen. Fagprøve avlegges etter endt utdanning.

Tømrer i tradisjonell “uniform”: Cordbukse og vest med beltespenne som viser faget:

Enkelte elever klarer ikke å skaffe seg lærlingkontrakt på egenhånd direkte etter grunnskolen. Disse tilbys opplæring i skole der skolen er ”bedriften” deres. Det betyr teori kombinert med praksis i hovedsak i skolen eller knyttet til oppgaver hvor skolen er ansvarlig.

Alle yrkesfagsveiene gir mulighet til å gå videre til fagskole . Det var heller intet som stoppet dem fra å ta høgere utdanning etter dette. I Norge har vi tatt forsiktige skritt i denne retningen, blant annet innenfor ingeniørfag, men det oppleves som noe mer komplisert og er ikke så godt kjent.

Fram til stortingsmeldingen legges fram skal det gjøres et grundig arbeid. Senterpartiet har allerede tatt til orde for å se på en bedre tilrettelegging for fleksible løp der en kommer raskere ut i praksis. Vi mener vi må splitte noen av Vg1-kursene i yrkesfag. (F.eks bygg- og anleggsteknikk og TIP) for å holde på elevenes motivasjon for det faget de sikter seg inn på og forberede dem tilstrekkelig på hva som møter dem i læretida. Et helt avgjørende tiltak for å hindre frafall og gjøre teoriopplæringen mer relevant, vil være å yrkesrette fellesfagene mer enn vi gjør i dag.
I tillegg mener vi det er behov for flere ”hybrid-linjer” som kombinerer yrkesfagene med studiespesialiserende fag etter modell av TAF (tekniske og allmenne fag) innenfor blant annet helsefag og naturbruk.

Vindu produseres for leveranse til en annen skole:

I dag hopper mange elever av yrkesfag og over på studiespesialiserende påbygning. Mange erfarer at dette blir et teoretisk tungt og krevende år. Resultatet blir at en stor prosentandel slutter eller stryker, uten å ha oppnådd verken fagbrev eller studiekompetanse. Senterpartiet har derfor tatt til orde for å gi en rett til påbygning etter å ha tatt fagbrev.

En må også se på mulighetene for hvordan en skal kunne ta fagbrev etter studieforberedende for også å åpne for en slik mulighet for kompetanse. Signaler fra bransjeorganisasjoner og lærebedrifter her hjemme er at de savner en bedre aldersblanding blant elever og lærlinger. I dag må du ha en ufrivillig ”pause” i muligheten for å ta utdanning mellom 21 og 25 år dersom du har ”brukt opp” elevretten din. Etter 25 år slår voksenretten inn.

Rørleggerlærer Michael på rørleggerverkstedet:

Yrkesfagstoltheten er sterk i Tyskland. For meg virker det som om tyskerne har et system som legger vekt på å være fleksible og være til for å få flest mulig elever gjennom utdanningsløpet med kompetanse. I vårt eget system er jeg redd vi har lagt mer vekt på systemet framfor elevenes og samfunnets behov for kompetanse.

SP om yrkesfag tidligere

Noen refleksjoner etter et hektisk opphold i Canada der fokus var særlig rettet mot integrering, urbefolkning og bruk av naturressurser. Canada er kjent for å være i fremste rekke når det gjelder innvandring. De er et “land av innvandrere” som de selv sier, og tar årlig i mot en rekke mennesker som kommer for å jobbe, i tillegg til flyktninger. Ca 280 000, inkl flyktninger. Flyktningesakene avgjøres innen ett år, og de har målsettinger om å gjøre det enda raskere. De siste årene har den konservative regjeringen imidlertig innskrenket innvandringen noe.

Før 2007 hadde de imidlertid problem med å få høyt kvalifiserte arbeidsinnvandrere. Dette fordi behandlingstiden for søknader var for lang. Nå har de imidlertid laget et system der de har visse kriterier som må være oppfylt før de får arbeid. De har rundt 30 ulike arbeidsgrupper de ønsker seg. Blant annet ingeniører – som i Norge altså… Disse velges ut i samarbeid næringsliv, offentlig sektor, fagorganisasjoner + stat. Språk er en forutsetning.

Etter innføring av det nye systemet jobber de nå etter to system. Alt etter som når de søkte. Det er innført midlertidig stopp nå for å kunne ta unna noen av de 600 000 søknadene. Det interessante er at de provinsene som har vært mest agressive mht å ta i mot nye innvandrere er de som er mest suksessfulle og framgangsrike. Det forutsettes at alle deltar i lokale program som omhandler språk, samfunn osv.

Med på Canadaturen var også Marianne Balto fra Sametinget og rådgiver Liss-Ellen Ramstad. Sammen med dem fikk noen av oss anledning til å besøke Inuittskolen i Ottawa Skolen er for inuitter fra hele Canada. Aldersgruppen ca 18-20. Skolens formål er å bevisstgjøre i forhold til språk og kultur. Elevene viste oss hvor de kom fra, og i verdens nest største land kan en vel si at det var som om noen skulle komme fra Kautokeino, Roma, Edinburgh, Moskva etc. Et ENORMT område. Jeg antar at noen også kom fra IQLUIT der vi måtte nødlande på tur hjem.

Canada har samme historie knyttet til urbefolkning som mange andre land, som Norge, når det gjelder assimillering. Inutittene ble tatt fra foreldrene sine og sendt på skoler. Det samme gjelder First Nations Der fikk de ikke snakke sitt eget språk, ei heller praktisere sin kultur eller religion.

Denne skolen kommer på besøk til Norge i slutten av april. Det var en aktiv og interessert gjeng som syntes det var spennende å høre samene fortelle om sitt Sameting og hvordan de jobber sammen med norske myndigheter for å bevare språk og kultur. Norge har 4 samiske språk hvorav tre fortsatt snakkes selv om de også er under press. Inuittene hadde ett felles språk over det enorme området, men med mange ulike dialekter. First Nations som vi møtte på vest-kysten har noen felles språk, men slik jeg oppfattet det så hadde de flere ulike språk enn Inuittene, ikke bare dialekter.

Til slike turer hører mat og prat med. Lunsj og middager med “stortingsrepresentanter”, "senatorer"og repr for organisasjoner synes jeg er av det mest interessante å være med på. Ikke for maten sin skyld selv om den var utmerket, men for anledningen til å snakke med folk uten planlagt agenda og lære om landet, om det politiske systemet, om hvilke spm de er opptatt av osv osv. Visittkort er utvekslet og kontakt opprettet. Også med den Canadiske læreroganisasjonen. Lærerne i Brittish Colombia (BC) var bla i streik da vi var der – for høyere lønn, og for å gå tilbake til et system de hadde tidligere med maks antall elever i klassene + ekstra ressurser til spesialundervisning. Ikke så langt unna den norske debatten altså. Ettersom Canada er rangert som nr 2. på Pisa, så må en lure på om antall elever i klassen også har hatt noe å bety for plasseringen på rangeringen. De føderale myndighetene (nasjonen) har ingen utdanningspolitikk. Det er overlatt til den enkelte provins (stat) Hvordan det varierer fra stat til stat er også interessant å finne ut mer om.

En kuriositet på turen var lunsj med senatorer i Ottawa. Denne senatoren viste seg å være en tidligere hokey-stjerne (og romvenn med Tim Horton ), Francis William Mahovlich . Han kunne vise til seks slike ringer. Denne fra Stanley-cup:

I BC besøkte vi også Cambell River for å ha et seminar om fiskeoppdrett sammen med lokale Chiefer fra First Nations og norske selskaper. Vi ble møtt av ca 20 demonstranter med store plakater da vi kom. Siden seminaret handlet om fisk og fiskeoppdrett var det naturlig å snakke med demonstrantene og lederen deres fikk også sitte ved siden av Stortingspresidenten under lunsjen og fikk snakke fritt i 30 min ila seminaret. En artighet var at Per Sandberg ble tatt for å være demonstrant av en av de som kom for å møte oss. Det førte til mye munterhet på resten av turen :-)

De lokale chiefene la vekt på samhandling med myndigheter og selskaper når det gjaldt fiskeoppdrett og tilkjennega sin opprinnelige skepsis til oppdrett. Folk av First Nations har store levekårsutfordringer knyttet til arbeidsledighet, alkoholisme og feilernæring. Gjennomsnittlig levealder hos menn var på 38 år. Chiefene la derfor stor vekt på mulighetene fiskeoppdrett ga dem for å fø sine folk, og også hvordan de kunne bistå med sin kunnskap om sjøen og naturen. Og de var fornøyde med de norske selskapene og den muligeten det gav folket deres for et godt liv. Fiskeoppdrett i BC produserer omtrent 5% av hva norsk oppdrett produserer – langs en kyst som er omtrent så lang som den norske.

Forresten er jeg glad for at norske spørretimer ikke er riktig så bråkete som i parlamentet i Ottawa eller i Victoria. Klapping i hendene, banking i bordet og høylydte bemerkninger virker noe uoppdragent… “Oppførsel som vi heller ikke ønsker at skolelever skal ha” som de sa…. :-)

En morsom episode i parlamentet var at speaker of the house i Vicoria BC ville overrekke meg en presang siden han antok at jeg var kona til Stortingspresidenten. De resterende dagene av turen gikk jeg under navnet “fru Andersen”. Ja, ja…. Speakeren var nok mest brydd… Jeg forsikret han om at jeg ikke kom til å glemme han… :-)

En interessant og lærerik tur sammen med gode kollegaer. Enda er det mye mer å fortelle, ikke minst om First Nations kunst. Som dette flotte skrivebordet som er laget av Chiefen og kunstneren som ses i bakgrunnen. Bordet er laget i sedertre av ett stykke som er dampet og formet etter gammel indiansk prinsipp som de brukte for å lage bokser til å oppbevare ting i. Utsmykningen er typis med ørn og ørnunge. Trestykket ble funnet på en avfallsplass etter å ha bli lett etter i flere år. “Så ble stykket av tre som var vraket til lederbordet i staten” som kunstneren sa. Han fortalte utrolig flotte historier om kunsten og kulturen deres slik bare en god forteller kan fortelle….

Her er innlegget jeg holdt i dag i Stortinget vedr representantforslag om rekonstruksjon av bryst etter brystkrefoperasjon. Ikke hver dag en snakker om egne eller andres bryst i Stortinget…

President,
Først en takk til forslagsstillerne for å reise problematikken rundt rekonstruksjon av bryst etter brystkreftoperasjoner.

President,
I september i 2010 ble jeg sjøl operert for brystkreft. Jeg vet at jeg ikke er den eneste i Stortinget som har vært rammet av brystkreft, men det har gjort meg en erfaring rikere på mange måter. Da jeg skulle opereres var jeg opptatt av at jeg ville til noen som hadde gjort det før. Jeg var mest fokusert på at de skulle få vekk alle syke celler. Det var ikke før kvelden før jeg skulle operere at jeg tenkte nærmere på hvordan jeg ville se ut etterpå. Ikke før dama fra brystkreftforeningen kom og viste meg ulike proteser som kunne brukes i etterkant.

Så var jeg veldig heldig og fikk beholde veldig mye av mitt bryst. Jeg ble også fortalt at jeg var heldig som ble satt opp til operasjon med en kirurg som også var plastikk-kirurg. Og det ble seende nogen lunde greit ut.

Og det er et poeng president, for at en rekonstruksjonsgaranti skal ha noe som helst verdi må vi ha nok plastikk-kirurger på alle sykehus som opererer brystkreftrammede. Ikke bare det, vi må ha mange nok kirurger med den kompetansen som trengs for de ulike måtene å operere på.

En operasjon der du rekontrukterer brystet med eget vev, f.eks hentet fra magen, er ingen liten operasjon. Da må vi ha gode kirurger. Operasjon av implantat er enklere, men krever også sitt. Jeg skal gi dere et eksempel på det.

President, jeg har en venninne som i 2009 fikk beskjed om at hun hadde genfeilen BRCA. Det betyr at hun hadde 95% sjanse for å få brystkreft. Venninna mi fikk da tilbud om å fjerne begge brystene og rekonstruere nye for å slippe å gå og være redd for å få kreft.

For å få nye bryst konstruert av eget vev måtte hun i så fall legge på seg. Det var ikke nok vev på magen til å rekonstruere to bryst. Hun vurderte det, og det faktum at det var en mer krevende operasjon. Valget falt da på implantat. Det førte til at hun måtte reise ganske mange mil til sykehuset en gang i uka i tre måneder for å fylle opp området som skulle bli bryst med saltvann. Dette for at huden skulle tilpasse seg.

President, jeg kjenner mange som har hatt brystkreft og jeg mener sterkt at tilbud om rekonstruksjon av bryst skal være en selvfølgelig del av rehabiliteringen etter en brystkreftoperasjon, eller etter en forebyggende operasjon. Da må vi forsikre oss om at innholdet i garantien har kvalitet. Det må gjøres på best mulig måte for hver enkelt brystkreftrammet. Alle har sitt eget sykdomsforløp, ingen er like. Og får vi til rekonstruksjon av bryst samtidig som en opereres for brystkreft må det være veldig, veldig bra for de som kan benytte seg av en slik operasjon.

Ventetid for rekonstruksjon er forskjellig fra sykehus til sykehus og det er ulik ventetid i forhold til hva slags rekonstruksjon du velger. Som innstillingen sier er det ventetid på flere år i Oslo for samme operasjon som du kan få innen et halvt år i Trondheim. Rekonstruksjon med eget vev har lengst ventetid.

For meg er det viktig at vi får en garanti som virker likt for de som i Nord-Norge, i Trøndelag, på Vest-landet eller i Oslo. Opposisjonen sier det jo også selv i innstillingen at sitat:” Forutsetningen
for at dette skal bli mulig, er at det offentlige tilbudet bygges opp og sikres over hele landet”.

Nettopp! Det er et godt poeng! I tillegg må vi inkludere private klinikker i rekonstruksjonstilbudet. Men skal garantien ha en reell verdi må vi ha et tilbud som sikrer at vi får det beste fra både det private og fra det offentlig og god samhandling mellom disse.

Det er hevdet, blant annet i enkelte reportasjer i media at det avgjøres i dag om kvinner skal få rett til rekonstruksjon av bryst etter kreftoperasjon. Jeg mener det er feil. Jeg vil høre hva arbeidsgruppa ledet av Helsedirektoratet i samarbeid med foreningen for brystkreftopererte og Kreftforeningen sier i sitt framlegg som de har frist på til den 20.mars.

Og jeg ber faktisk om respekt for det og at jeg ikke stemples som en som ikke vil unne kvinner rett til rekonstruksjon. Det skal være en selvfølge!

President,
De siste dagene har jeg og resten av Stortinget fått en rekke likelydende mailer der vi blir oppfordret til ikke å la oss kue av partipisken, men stemme av egen overbevisning. Det har jeg tenkt å gjøre.

Selv om jeg har vært rammet av brystkreft selv, vil stemme for å vedlegge forslaget protokollen. Jeg stemmer da ikke mot intensjonene i forslaget. Mitt anliggende er at jeg vil forsikre meg om at vi får en garanti for ALLE kvinner, uansett hvor i landet de bor, uansett hva slags rekonstruksjon de vil ha.

Kristin Clemet har skrevet blogg der hun spør om det er behov for en statsrådsskole? Jeg tror det er en god ide for de som ikke har vært i regjeringsapparatet tidligere.

Jeg ble poltisk rådgiver med bakgrunn fra lokalpolitikk på ettermiddagstid og to år som heltids fylkespolitiker i tillegg til at jeg hadde sittet to år i sentralstyret. Hva mitt parti sto for politisk var ikke utfordringen. Altså ikke rådgivningen i forhold til politikken. Utfordringen var å finne ut av rollen som rådgiver. Embedsverket sto for utmerket opplæring i forhold til aktuelle saker i departementet. Helt nødvendig informasjon for at statsråden og politisk ledelse skal komme raskt i gang.

Det var forventninger til rollen min jeg følte jeg ikke forsto tidsnok. Det finnes ingen stillingsinstruks for en rådgiver eller statssekretær. Du kommer inn på et kontor der sakene ligger på bordet. Så er det bare å sette i gang… Det gjør jo ingen ting om en tar en runde og får gode råd om hvordan en samhandler med embedsverket, andre departement, Stortinget og folk utenfra. Utansett om en har vært statsråd, statssekretær eller rådgiver tidligere…

En rådgiver på Stortinget vet kanskje en god del om hva en rådgiver eller statssekretær i regjeringsapparatet driver med. Men det er heller ikke brått sikkert. Jeg mener at vi må rekrutterer bredere til stillinger i regjeringsapparatet annet enn fra Stortinget. Til og med folk fra lokalpolitikk, fylkespolitikk eller næringslivet skal kunne fylle en slik rolle. Ulik erfaringsbakgrunn gir de beste lagene. Og opplæring om rollen skulle ikke skade noen… :-)

Her er syvende klasse på Solvang skole på skoletur til olje- og energidepartementet. Ps – jeg jobbet ikke der da…

Mitt innlegg i dagens interpellasjonsdebatt om behov for å utdanne flere med doktorgrad i Norge.

President,
2011 ble et rekordår for fullførte doktorgrader i Norge. I 2010 ble det gjennomført 1148 disputaser i Norge, nesten 500 flere enn for ti år siden. I 2011 ble det, som statsråden allerede har sagt, gjennomført 1327 disputaser.

Interpellasjonsteksten finner du her

Selv om antall disputaser er høyt, velger jeg likevel å ha fokus på Norges behov for flere utdannede med doktorgrad. Det er vel det jeg oppfatter som hovedintensjon bak interpellasjonen, uavhengig av historiebeskrivningen.

President,
Vi lever i ei krevende tid. Velferdsstaten betaler seg ikke bare ved å stole på oljen. Kunnskap er nøkkelen. Historisk sett har de industrialiserte landene ligget i førersetet når det gjelder utvikling av kompetanse og kunnskap. Det har vært en viktig grunn til utvikling og velstand.

Globalisering gjennom handel og ny teknologi har ført til at verden er blitt mindre. Flere av verdens land ønsker forståelig nok å gjøre hverdagen bedre for sin befolkning og flere land ser at kunnskap og kompetanse er nøkkel til velstandsutvikling. Når kvinner får ta del i kunnskapssamfunnet fordobler et lands muligheter seg.

President,
når vi hører betegnelsen ”utviklingsland”, tenker vi ikke på Norge, men på et underutviklet land som jobber seg ut av fattigdom og nød.
For noen år siden var jeg så heldig å få høre den svenske forfatteren Fredrik Haren mente Norge burde bli et u-land igjen. Altså ikke et underutviklet land, men et utviklingsland som ikke er ”ferdig” utviklet, men som har en mentalitet og forståelse om at det er mer som skal gjøres, mer som skal utvikles.

Jeg synes poenget fra Heren er godt. Poenget hans passer også godt i denne interpellasjonen. Hvordan motiverer og legger vi til rette for å få flere forskere?

Behovene for flere med doktorgradsutdanning er mer påtrengende enn på lenge i en globalisert verden. Vi har utfordringer i konkurranse med utlandet. Vårt lønns- og velstandsnivå gir oss ikke mulighet til å hvile på lauvbærene, tvert i mot, det utfordrer oss kanskje mer enn noen gang.

Vi må levere kunnskap og nye løsninger i verdensklasse, like godt og kanskje bedre enn ingeniørene i India og Kina. Verden er ikke ferdig utviklet, selv ikke Norge. Hvordan kan vi bidra til en bedre, mer rettferdig og fredelig verden?

President,
Selv med rekord i antall avlagte doktoravhandlinger er det ikke nok. I følge en rapport bør vi utdanne mellom 6-800 nye doktorer pr år fram til 2020. Dette skal kompensere både for nye behov i akademia og i næringslivet og for de som går av med pensjon.

Som statsråden allerede har gjort rede for handler det ikke bare om å bruke mer penger på stipendiatstillinger, selv om det selvfølgelig er vesentlig, men det gjelder også å finne gode løsninger på hvordan vi oppmuntrer og legger til rette for å kunne ta en doktorgradsutdanning.

Derfor har det også betydning hvordan vi, og institusjonene, legger til rette for forskervirksomhet. Tid til forskervirksomhet og deres arbeidsforhold er en viktig del av tilretteleggingen.

Bruken av midlertidige tilsettinger er ikke den mest positive virkekraften for rekruttering til forskerstillinger. Det er noe som institusjonene sjøl må bidra til å ordne opp, faktisk uavhengig av økning i antall stipendiatstillinger.

Så har jeg selv gjort et spedt forsøk på å bidra til å skape en diskusjon rundt hvordan institusjonene kan bidra til bedre kvalitet for studentene og mer tid til forskning blant annet gjennom å se på organisering av studieåret. Forøvrig slutter jeg meg til statsrådens omtale av nærings-ph.d-er

President,
Behovene for forskning er store framover både innenfor humaniora, samfunnsvitenskap og medisin/helsefaglige disipliner. Siste dagers debatt om overvekt og fedme føyer seg inn i rekken av utfordringer i samfunnet. Statsråden har selv vist til at det er en god balanse i forhold til etterspørselen innenfor disse fagene.

Hånd i hånd med disse utfordringene er det et stort behov for flere med doktorgrad innenfor realfagene, eller MNT-fagene. Selv om fagene har hatt økning i enkelte institusjoner i det siste trenger vi mange flere med doktorgrad. Disse fagene skal også finne løsninger for en verden som ikke er ferdig utviklet, men som er i utvikling – for bedre klima, for bedre helse, for nok mat og energi til alle.

Så er ikke ett svar nok. Både økonomiske, systemiske og organisatoriske tiltak må virke sammen for å nå målet om flere utdannede med doktorgrad i Norge.

Grunnlovens paragraf 93 gjør det mulig å treffe vedtak om suverenitetsoverføring til internasjonale organisasjoner uten å vente til over neste valg. Paragrafen ble som kjent innført med det formål å lettere å kunne melde Norge inn i EU. Siden 1962 har vi hatt gjentatte folkeavstemninger og gjentatte forslag til endringer i Grunnlovens §93.

Kravet om tre fjerdedels flertall ble fastsatt for å kompensere for bortfallet av den demokratiske garantien som er vanlig i Grunnlovsforslag ved at endringer må fremmes i en periode og stemmes over i neste. Endringer i §112 som blant annet representanter fra Frp har tatt til orde for, innebærer at forslaget må ligge over et valg. Det er jo nettopp en forsikring vi vil ha! Denne forsikringen ved en så stor endring som å avstå suverenitet til en internasjonal organisasjon, vil nå altså forslagsstillerne fjerne ved å henvise til at når vi har hatt folkeavstemning er folket hørt og da trenger Stortinget bare si ”amen”.

Folkeavstemninger har ikke noen hjemmel i grunnloven. Forslagsstillerne vil heller ikke stemme for at det blir en slik hjemmel ved å slutte seg til forslaget om å avholde obligatoriske folkeavstemninger i saker relatert til §93. De skal fortsatt være rådgivende og baseres på sedvane.

Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor forslagsstillerne ønsker å fjerne det tunge ansvaret vi er satt til å ivareta ved som Stortingsrepresentanter når det gjelder en så viktig sak som suverenitetsavståelse. Er det ingen vurderinger som skal ligge til grunn? Ikke valgdeltakelse eller noe annet? Hvorfor er det nødvendig å hoppe bukk over den demokratiske garantien vi har nå? Hvorfor endre §93 hvis det ikke er for å gjøre det lettere å melde oss inn i EU?

President, jeg synes alle andre forklaringer er uforståelige. Folkeavstemninger skal innhente råd fra folket. Suverenitetsavståelse er ikke noe som skal foretas i en enkelt stortingsperiode annet enn med ¾-dels flertall.

Blant de grunnleggende prinsippene Grunnloven bygger på, er folkesuverenitetsprinsippet som innebærer at myndigheten skal utgå fra folket og at utøvelsen skal skje gjennom en folkevalgt forsamling valg til et parlament, altså Stortinget. Det er vårt lodd.

De som i sin tid lagde grunnloven så også for seg at Grunnloven i størst mulig grad skulle forbli uendret, men det er sjølsagt naturlig at det skjer forandringer også i denne loven i takt med utviklingen i samfunnet.

Men dette er ikke en naturlig forandring. Heller unaturlig vil jeg si når en tar motstanden i folket i betraktning. For denne saken handler om innmelding i EU. Å hevde noe annet er et forsøk på å gjøre dette grunnlovsforslaget mindre viktig.

I november viste motstanden mot EU-medlemsskap en rekordoppslutning for nei-sida. Hele 78,3 % var mot norsk medlemsskap i følge NRK. EU har blitt en bredere og dypere union enn det økonomiske samarbeidet det i utgangspunktet var.

EU er blitt en union som i tillegg til å omhandle handel og økonomi også omfatter blant annet felles valuta og pengepolitikk, justispolitikk, utenriks- og sikkerhetspolitikk og mye mer. I tillegg er EU utvidet fra 12 til 27 land. Norge har tilpasset seg EU underveis, og i mange sammenhenger er det helt uproblematiske tilpassinger.

Men spesielt i de seinere åra har vi opplevd stor debatt og heftige diskusjoner knyttet til ulike direktiv som griper inn i vårt arbeidsliv og vår hverdag på en måte mange mener ikke er formålstjenlig. Jeg kan nevne datalagringsdirektivet, postdirektivet, tjenestedirektivet og nå vikarbyrådirektivet.

En må gjerne gjenta og gjenta at dette ikke er en sak som gjelder EU, men det gjør den.

Folkesuverenitetsprinsippet er som jeg har sagt ett av grunnprinsippene i Grunnloven. I Grunnlovens §1 står det at ”Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.” Slik bør det også forbli.

En endring av Grunnlovens §93 for å gjøre det lettere å avstå suverenitet til en altomsluttende Europeisk Union i en enkelt Stortingsperiode, vil være i strid med Grunnlovens §1 og §112 og er ingen god ide for folk i landet vårt.

Det hjelper ikke å forsøke å kamuflere forslaget med at dette ikke handler om å gjøre det lettere å melde oss inn i EU. At forslagsstillerne heller ikke vil stemme for at det skal være obligatoriske folkeavstemninger i §93-saker mener jeg også tydeliggjør at en ønsker å hoppe bukk over viktigheten av denne paragrafen.

Spillereglene vedrørende avståelse av suverenitet, eller å melde oss inn i EU, bør ikke endres. Jeg håper derfor flertallet i salen stemmer ned forslaget fra flertallet.

Nrk Hordaland hadde en interessant artikkel om at studentene klager over for mye ferie: Studenter på enkelte fag klager fordi de ikke får den studietiden de etter Universitets og høgskoleloven har rett til, 10 måneders studietid.
De har eksamen for tidlig og en student sier at “Når det er kort semester og mykkje pensum seier det seg sjølv at karakterane vert dårlege”. Jeg spør meg sjøl om det virkelig gjør det?

Min datter går på universitetet i Edinburgh. Universtietet er rangert som det 7 beste i Europa og det 36 beste i verden. Hun studerer International Relations with Honours. Hun begynner sitt høstsemester i september, leverer ett essay per fag i semesteret, har obligatoriske frammøte på kollokviegruppene og har antall eksamener tilsvarende antall fag før jul. Deretter begynner semesteret i januar og avsluttes med eksamener i mai. Kort semester altså, men intensivt. Betyr det at de får dårlige karakterer? Kanskje for noen, men det betyr også at en må stå på når en er der. Tid til jobbing ved siden av studiene er det lite rom for.

Men det betyr at det blir rom for å jobbe fra mai til september. Det fører utvilsomt også til at det blir tid til forskning for professorene og dermed kvalitetsutvikling av universitetet. (Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at frivillig arbeid også teller ved opptak til Masterstudiet, så studentene forsøker å skaffe seg dette også de månedene det ikke er forelesninger)

Jeg forstår at norske studenter føler at de må jobbe ved siden av studiene for å kunne finansiere opphold i studietiden. Jeg tror også faktisk det er bra at en bruker tid på å jobbe ved siden av studiene, men da fortrinnsvis ETTER at man har levert oppgaver og hatt eksamen. Ingen har vondt av å jobbe, men det bør ikke bli så nødvendig og så mye at det går ut over studiene. Det er ikke billig for norske studenter å studere i utlandet heller. Universitetet i Skottland krever skolepenger for internasjonale og Bristiske studenter. Når hver forelesning koster deg penger, så sier det seg selv at du passer på å møte opp. Skolepenger vil vi gjerne unngå i Norge, men jeg tenker at tiden kanskje er moden for å se på Universitet og høgskoleloven igjen for å få best mulig uttelling både for studenter, professorer og universiteter. Hva mener du vi kan vinne evnt tape på det?

President,
Jeg er glad i dag. Og jeg er stolt av at en regjering for første gang har lagt fram en melding som fokuserer kun på ungdomsskolen. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet og understreke at jeg er fornøyd med at det er så stor enighet om at det har vært behov for å justere innretningen av ungdomsskolen. At vi er tverrpolitisk enige om hovedtrekkene tror jeg har større betydning for skole-Norge enn vi tror.

De tiltakene som nå skal gjøres i ungdomsskolen vil gi flere elever en mulighet til å kunne mestre å oppleve og lykkes. Det er en seier for skole-Norge og for elevene! Jeg håper det også med tida vil vises igjen på frafallsstatistikken i videregående.
En enstemmig komite slutter seg altså til behovet for en mer praktisk, konkret og variert undervisning – i alle fag. Likevel har noen hatt interesse av å spre en oppfatning av at det kun er innføring av valgfag som skal gi en mer variert skole. Jeg må si jeg er litt forundret over uttalelse fra Høyre i Dagbladet rett før jul (15.desember) der de igjen sier at det ikke holder med at regjeringen, sitat: ”pynter kaka med to timer valgfag”.

Hvis en har lest stortingsmeldingen så er det nesten godt gjort og ikke få med seg at den legger vekt på av at en i ALLE timer skal ha mer variert, konkret og praktisk fokus.
Komiteen understreker også samlet at læreplanmålene ikke angir metodevalg. Metodefrihet betyr at det er anledning til å drive både praktisk og teoretisk arbeid i de timene en allerede har. Variasjon i arbeidsmåter er viktige for å tilpasset opplæringen. De beste skolene får vi når vi gir rom for den profesjonelle lærer.

President, i iveren etter å forbedre ungdomsskolen skal vi ikke glemme at målet for grunnskolen, å mestre grunnleggende ferdigheter, ligger fast. Derfor understrekers også viktigheten av å fortsette arbeidet med å styrke basisferdigheter som norsk og matematikk. Særlig trekker komiteen fram gutter og lesing og støtter at departementet særlig legger vekt på dette i lesesatsingen 2010-2014.
President, i tidligere år var det mulighet for elevene å velge fag i ungdomsskolen noen timer i uka. Dette forsvant først med L97 da valgfagene ble erstattet med tilvalgsfag med valg mellom språk og praktisk prosjektarbeid. Det praktiske prosjektarbeidet forsvant helt med Kunnskapsløftet i 2006 og ble erstattet med fordypning i norsk/engelsk eller samisk.

Allerede i stortingsmeldinga som la grunnlaget for 6-årsreformen (1993-1994) ble det sagt at det var viktig å se på ungdomstrinnet, sitat: ”Ungdomstrinnet har på mange måter vært for lite påaktet” sitat slutt. Dette ble skrevet for nesten 20 år siden. Og selv om enkelte mener at det er feil å si at ungdomsskolen har vært ”det glemte trinnet” synes jeg godt vi kan koste på oss å innrømme at oppmerksomheten om trinnet ikke har vært særlig godt påaktet siden -93.

Ikke unaturlig har fokuset vært på de lavere aldersgruppene ettersom det store den gangen var at 6-åringene begynte i skolen. Denne gangen er det imidlertid ”bare” ungdomsskolen det handler om. Nå kan ingen kan lenger si at ungdomsskolen er ”det glemte trinnet”. Ungdomsskolen har nå fullt fokus og vil ha det også i oppfølgingen gjennom en egen strategi for gjennomføringen av endringene.
President, jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg nesten hver gang jeg har stått på denne talerstolen har tatt opp behovet for en mer praktisk skole og større innslag av praktiske fag. Kanskje har noen også blitt litt lei av maset. Men å få anledning til å vise at du duger til noe er noe vi alle er helt avhengige av for å trives i hverdagen. Også om du er best i praktiske ferdigheter.

Trivsel gir grunnlag for læring. Derfor er det helt praktfullt for meg å se at en samlet komite er enig i følgende, sitat: ”praktiske ferdigheter og praktisk kunnskap må anerkjennes på linje med akademisk kunnskap i opplæringen”. Det kaller jeg å gå ut med et godt bud fra Stortinget til alle landets elever!
Etter å ha besøkt en haug av ungdomsskoler som har ropt etter mer fleksibilitet for å kunne gi best mulig opplæring både for praktiske og teoretisk ferdigheter er jeg glad for at en samlet komite nå vil gjeninnføre valgfag. ”Pynten på kaka” er altså gangbar vare. Hele komiteen mener nå at, sitat: ”innføring av valgfag er et viktig tiltak for å øke motivasjon og mestringsfølelse og vil gi positiv ballast som eleven vil kunne overføre til andre fag”. Bortsett fra skolbyråden i Oslo har jeg registrert i dag.

Komiteen mener også at det å ha flere timer med det elevene sliter med fra før, ikke nødvendigvis gir økt læringsutbytte, men tvert i mot kan ha motsatt effekt. Derfor er jeg trygg på at det er ok å omdisponere noen undervisningstimer i fag- og timefordelingen for å gi rom for valgfagene. Hvordan en konkret skal organisere valgfagene kan bestemmes lokalt.
President, det var en voldsom interesse for å melde seg på forsøk med arbeidslivsfag. Arbeidslivsfaget er ”mini-yrkesfag” i hermetegn. Elevene på ungdomstrinnet skal bli kjent med de ulike studieretningene en møter på yrkesfag på videregående skole. Over halvparten av landets kommuner ønsket å være med i forsøket med faget allerede i oppstartsåret. Bare et fåtall av skoler fikk anledningen.

Evalueringen avsluttes ikke før i 2013, men den positive responsen fra skolene gjør at hele komiteen støtter regjeringens forslag om å åpne for at alle skoler som ønsker det kan innføre arbeidslivsfag fra høsten i år. Det er viktig å understreke at faget skal være et reelt tilbud til alle elever og ikke fungere som en plassering av elever ut i fra deres faglige nivå. En samlet komite ber departementet følge opp dette overfor skolene i forkant av søkning for skoleåret 2012-2013.

President, faget utdanningsvalg ble innført som obligatorisk fag fra høsten 2008. Faget skal gi elevene erfaring med innhold, oppgaver og arbeidsmåter i videregående opplæring og 60 % av tida skal brukes til utprøving av minst to ulike utanningsprogram fra videregående opplæring. Det har vist seg at faget har organisatoriske og innholdsmessige utfordringer og en samlet komite har understreket viktigheten av at en ser sammenhengen mellom utdanningsvalg og arbeidslivsfag slik at en unngår overlapping og oppnår maksimal effekt.

President, de praktisk-estetiske fagene skårer høyt blant elevene både når det gjelder trivsel, arbeidsform og motivasjon. Det er blitt pekt på en tendens til at elevvurdering gjennom måling og testing er i ferd med å utvikle fagene på en måte som er uheldig sett i forhold til fagenes formål. Det er viktig at fokuset på basisferdigheter også i disse fagene ikke må føre til at en utsletter fagene sin egenart. De praktisk- estetiske fagene er først og fremst fag der elevene skal få utviklet og vist sine kreative og skapende evner.

I den sammenheng vil jeg også peke på behovet for å rekruttere nok faglærere. En god lærer gjør som kjent forskjellen, og det er derfor positivt at departementet ønsker å utvikle nærmere samarbeid mellom utøvende kunstnere og skolen, samt med ressursene som finnes i de enkelte kulturskolene.
President, vi er inne i ei finansiell krisetid i Europa. Virkningene av det de sliter med der vil også ha følger for vårt land. Jeg tror vi bare har sett begynnelsen på dette så langt. I ei ukjent framtid blir evne til omstilling og mottak for ny læring være alfa-omega. I så måte vil det være helt nødvendig at så mange elever som mulig blir gjort kjent med entreprenørskap. Både som modell i undervsiningen, som modell for deltakelse i frivillig arbeid, men ikke minst i forhold til å gjøre seg kjent med hvordan man starter, gjennomfører og avvikler en bedrift.

Det er et svært tydelig signal til alle landets skoler at hele komiteen ønsker at flere skoler skal tilby entreprenørskap, og at programmet Ungt Entreprenørskap også skal omfatte sosial entreprenørskap, det vil si entreprenørskap rettet mot å løse sosiale samfunnsutfordringer.

President, et positivt læringsmiljø er avgjørende for læring. Undersøkelser viser at de skolene og klassene som har gode relasjoner mellom elever og lærere har mindre mobbing og større trivsel enn andre.

Det er et lederansvar å skape gode læringsmiljø. Det er et ansvar for den enkelte skoleleder og for den enkelte lærer. Å bli ”sett” i løpet av en dag kan være det lille ekstra som gjør at motivasjonen for å gå på skolen er tilstede.

Tall fra folkehelseinstituttet viser at hele 15-20 prosent av ungdommene har psykiske plager i en eller annen form. Det er derfor åpenbart at hvordan elevene har det, har innvirkning på elevenes funksjonelle nivå og dermed påvirker deres evne til læring.

Hvordan skolen evner å trekke foreldrene med i skolens arbeid er derfor svært viktig. Å arrangere enkle ”foreldreskoler” der en kan få innblikk i fagene og delta på ulike kurs der man f.eks kan friske opp egne matematikkunnskaper vil kunne være viktig i et slikt styrket samarbeid.

President, jeg har også denne gangen snakket om en mer praktisk og variert skole der både de med teoretiske og de med praktiske ferdigheter får lov å utvikle seg. Jeg må dessverre skuffe dem som kanskje hadde håpet at jeg var ferdig med å mase om praktiske fag nå. Men det er jeg nok ikke. Ikke før de praktiske fagene naturlig har oppnådd like stor anerkjennelse som de mer akademiske.

Jeg setter min lit til at skolene vil se mulighetene som nå er gitt, og ser fram til en god debatt og implementeringen av en mer variert, praktisk, motiverende og moderne ungdomsskole!

Jeg skal lese evalueringen av kirkevalget ordentlig, men har bitt meg merke i at mye av det som var kritikken i høst fortsatt har relevans. Kirken sliter fortsatt med demokratiseringen. Evalueringen konkluderer også selv med at det er “betydelige svakheter når det gjelder reelle valgmuligheter etter at demokratireformen er gjennomført”. Kirkeforliket forutsatte at valgene skulle ha “sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”. Spørsmålet er om forutsetningen er oppnådd?

Det er bra at valgdeltakelsen fra rundt 4 prosent til 13 prosent i forhold til for seks år siden, men i forhold til for to år siden er det knapt noe endring. Jeg tror ikke noen regner med at valgdeltakelsen vil bli like høy som ved politiske valg, så hva som er “godt nok” mht deltakelse er vanskelig å si. Det er i alle fall bedre enn tidligere.

Når det gjelder informasjon om hva kandidatene til menighetsrådene sto for, så var det god informasjon til menighetsrådene i alle fall der jeg bor. Jeg ser at evalueringen ikke konkluderer med det samme. De peker også på at det enkelte steder ikke var noen å velge blant, det var ikke flere å velge enn de som sto på lista…

Valg til bispedømmerådet var imidlertid verre. Det var ikke lett å vite hvem kandidatene var og hva de sto for. Jeg har også tidligere uttrykt at man overhodet ikke kan si seg fornøyd med et valg der over 30000 stemmer blir forkastet fordi valgordningen er uklar. Den fungerer ikke.

Det er gjort ulike forsøk for valg til bispedømmerådene, men de reelle valgmulighetene og dermed legitimiteten snubler i indirekte valg og en valgordning som ikke fungerer og som medlemmene ikke forstår. Da må en stille spørsmål ved om en får bispedømmer med legitimitet blant medlemmene.
Det bør være vesentlig for kirkens medlemmer. Et flertall av bispedømmene har fortsatt hatt indirekte valg på halvparten av medlemmene til bispedømmerådet. Hvorfor det? En velger altså en ordning som ikke gir kirkemedlemmene full påvirkning i forhold til hvem som skal møte i Kirkemøtet. Det er i Kirkemøtet at veivalgene for Den Norske Kirke vedtas. Da bør medlemmene ikke risikere at deres mening ikke kommer fram fordi valgordningen ikke fungerer eller fordi de ikke selv kan velge hvem som skal representere seg.

Hva slags betydning evalueringen vil ha for Senterpartiet vil vi komme tilbake til etter en ordentlig gjennomgang, men vi kan ikke lettvint hoppe bukk over utfordringene evalueringen har pekt på.

St.Petri (Gamle Tingelstad kirke) 1.1.2012

Legger ved avtaleteksten til kirkeforliket:

Politisk avtale av 10. april 2008

Avtale Avtalepartene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har inngått følgende avtale. Alle dens punkter gjelder ut stortingsperioden 2009 – 2013. Alle punkter i denne avtalen henger sammen og består av en helhet. Nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig. Endringer kan kun gjøres om alle avtalepartnerne er enige om det. Denne avtale er ikke til hinder for at partiene i merknader i komitéinnstillingen gir uttrykk for sine primærstandpunkter, eller at representanter fremmer primære grunnlovsforslag.

1. Utnevning av biskoper og proster, demokratireform Avtalepartene er enige om at det igangsettes en prosess hvor partenes felles mål er at utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd. I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også Kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Reformen gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling. Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg. Det bør gjennomføres forsøk med ulike ordninger som evalueres i samarbeid med kirkens organer, før Stortinget vedtar endelig ordning for valg til Kirkemøtet og Bispedømmeråd. Det legges til grunn at en tilfredsstillende demokratireform ut fra overnevnte forhold, er gjennomført i Den norske kirke i løpet av 2011.

2. Kirkelig statsråd og kirkeordning Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, vil det ikke lenger være behov for vedtak i kirkelig statsråd. Grl. § 12 annet ledd og § 27 annet ledd kan derved oppheves. Partene er enige om at bl.a. følgende vesentlige elementer i statskirkeordningen skal videreføres: 1) Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jmf, ny § 16. 2) Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt. 3) Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt skal være statstjenestemenn. 4) Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen. 5) Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer. 6) Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet. 7) Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag.

3. Grunnlovsendringer: Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, gjøres følgende endringer i grunnloven: Grl. § 2 endres til: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.» Grl. § 4 endres til: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.»
Grl. § 16 endres til: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.» Grl. §§ 21 og 22 «geistlige» tas ut. Grl. § 12, annet ledd: oppheves Grl. § 27, annet ledd: oppheves Kapittel A endres til: Om Statsformen Kapittel B endres til: Om den udøvende Magt, Kongen og den kongelige Familie og om Religionen.

4. Finansiering Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke.

5. Gravferdsforvaltning Dagens lovgivning på området videreføres. Samtidig gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene.

6. Livssynsnøytrale seremonier Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annetutrede spørsmålet om finansiering.

Gjestekommentar i GD 4.dag jul:

Vi går mot slutten av året 2011. Et år som har bitt seg fast i alle og som går inn i Norgeshistorien med en av de mest uforståelige hendelser i landet vårt. Landet ble utsatt for terror. 77 menneskeliv gikk tapt. Mange sliter fortsatt med skader og seinvirkninger etter opplevelsene denne sommeren. Jeg er sikker på at mange i jula har tenkt på de som ble rammet. Året 2011 gir rom for refleksjon; refleksjon om åpenhet, kjærlighet og toleranse, og om hvor vi går videre.

Sommerens hendelser skulle møtes med kjærlighet, åpenhet og toleranse. Flotte ord! Men er ordene mer krevende enn vi tenkte når de ble sagt?

Alle de politiske partiene var usikre når årets valgkamp startet. Alle var redde for å trå feil, for å si noe som kunne oppfattes på gal måte. Likevel gikk valgkampen sin vante gang etter hvert som dagene gikk. De tradisjonelle sakene ble kjørt i riksmediene, opposisjon mot posisjon. For lite, for seint og for dårlig. Det ble en kort valgkamp, men alle var enige om at den var verdig. En håpet på økt valgdeltakelse for å vise at demokratiet ikke var svekket. Slik gikk det ikke. Likevel opplevde de politiske ungdomsorganisasjonene vekst. Det gir håp for framtida!

I ettertid har det hardnet til i ordskiftet, særlig på riksplan. Behovet for å spissformulere seg for å få spalteplass og oppmerksomhet om sine saker ble krevende i den ”nye hverdagen”. Kan vi si og mene hva som helst i ly av ytringsfriheten eller har vi et ansvar for å ”oppføre” oss også i det åpne rom? Hva mener vi egentlig med et mer kjærlig, et mer åpent og tolerant samfunn? Hvem har ansvar for et slikt samfunn? Media? Politikerne? Eller du? – Å møte de rundt deg med positivitet framfor skepsis og frykt for det du ikke kjenner?

Var hendelsene i sommer med på å bane vei for nye politiske samarbeidskonstellasjoner i kommunene? Kanskje? Kanskje bidro sommerens hendelse til å gi rom for ny tenkning. Den tradisjonelle venstre- høyretenkningen er utdatert og gammeldags. Skillelinjer og tangeringspunkter mellom de ulike politiske partiene beveger seg mer som i en trekant med tre poler: H/Frp, Ap/SV og Sentrum. Dette har i kombinasjon med personlig kjemi, vilje og evne til samarbeid gitt nye muligheter for samarbeid både lokalt og sentralt.

Det ser vi etter valget i Oppland denne høsten. I enkelte kommuner er det det samme flertallet som det alltid har vært. Andre steder har det blitt ”trøtthet” i systemet. Det har gitt rom for endring. Jeg tror det er bra. Det er viktig at demokratiet er levende. Det betyr at politikere og politikken skal utfordres.

På fylkesplan har vi fått en rød-grønn-gul koalisjon. En koalisjon som kanskje også kan danne mønster for framtidig regjeringssamarbeid? Jeg har utfordret KrF til å se mulighetene som ligger i et samarbeid Ap, SV og Sp. Jeg har selvfølgelig blitt møtt med ”helt utenkelig”, ”overhodet ikke felles tankegods med SV” osv osv. Likevel vil jeg oppfordre KrF-velgerne til å gå inn i sin debatt med åpenhet.

”Samarbeid lokalt er noe helt annet enn samarbeid sentralt”. Ja, vi er nok mange som er av den oppfatningen. Og om vi legger inn de ulike partienes sentrale budsjettforslag for 2012, så må jeg lete godt etter fellespunkter for Sp og KrF mot Frp og Høyre. De kutter til bistand, til landbruket, til klima. Å samarbeide i den enkelte kommune med Høyre eller Frp kan sikkert være helt greit der en har gode avtaler hvor en vil, men det er sentralt at rammene gis.

Kommer vi så til å bli mer kjærlige og mer tolerante med hverandre framover? Jeg synes ikke det er mye som tyder på det så langt. Vi går i de samme grøftene og tenker de samme tankene.
Vi ser det ikke minst i debatter på nett. Det er ikke bare kjærlige ytringer som formidles der, men kan vi stoppe dem? Neppe. Vi skal det ikke heller. Men vi må sørge for at debattene er åpne og ikke anonyme. Selv har jeg opplevd mindre hyggelige anonyme innlegg. Folk må åpenbart ha en følelse av at det de mener egentlig ikke er ”tillatt” siden de ikke tør underskrive med eget navn. Vår toleranse for andres meninger skal være stor. Vi skal ikke kneble folks ytringer. Vi skal heller medvirke og oppfordre til mer debatt! Med debatt kan vi bidra til å øke våre egne og andres kunnskap og forståelse. Med økt kunnskap blir vi mer tolerante. Da kan vi forstå: Mer kjærlighet, åpenhet og toleranse, nye måter å tenke på og nye samarbeidskonstellasjoner.

Fortsatt god jul og godt nytt år!

President,
Vi er inne i det som kanskje er den tøffeste uka i Europa på mange, mange år. Den Europeiske union sliter med å få orden på finansene, akkurat som noen advarte mot den gangen Euroen ble innført uten. Jeg begynner ikke med situasjonen i Europa fordi jeg er mot unionen. Det er jeg, men jeg gjør det for å minne oss på at situasjonen i Europa ikke er uvesentlig for den norske debatten. Både neste år, og i åra som kommer.

Europa er vår største handelspartner og norsk ungdom er europeisk ungdom. Kunnskap og evne til omstilling og nyskaping vil de neste åra kanskje være viktigere enn noen gang.

Tall fra SSB viser at Norge har svært låg arbeidsledighet. Målingen for november viste fortsatt positive tall for sysselsettinga, også blant de yngste.
Snur vi oss til Europa ser vi en helt annen utvikling. Ikke bare har de høye arbeidsledighetstall generelt, men de har en svært høy andel unge arbeidsledige. Vi vet ikke hvordan Europa vil utvikle seg, men det er helt klart at vi må være bevisste på at norsk ungdom i framtida vil søke jobb i et helt annet arbeidsmarked enn vi ser i dag.

(29,3% arbeidsledige i Italia i gruppen 15-24 år) http://www.eu-norge.org/Aktuelt/Nyhetsartikler/Ungdom-rammest-mest-av-krisen-i-Europa-/

Det har betydning for skole og utdanning. Det betyr også at vi som utdanningspolitikere sammen må sørge for at vi utvikler en skole i Norge som kan møte framtida på en god måte. Det betyr også at vi må ha høye forventninger – også til våre høyere utdanningsinstitusjoner.

President,
Framtida har behov for de som skal tenke ut de nye teknologiske løsningene. Samtidig vil vi ha behov for de som skal ta teknologi og nye løsninger videre via design til montering og produksjon. Dette brukte jeg hele mitt innlegg i finansdebatten på å prate om. http://woien.origo.no/-/bulletin/show/705072_ber-regjeringen-fremme-melding-om-yrkesfagene-til-stortinget Vi kan altså ikke kun fokusere på akademikerne, men også på praktikerne.

Senterpartiet mener vi med dette budsjettet er på rett vei. Jeg er spesielt glad for at vi satser penger på å gjøre ungdomsskolen bedre for alle. Jeg er glad for at vi kan si at vi endelig får en skole som tar alle elevene på alvor. Alle er god på ett eller annet, og dersom de ikke finner ut hva de er gode til -raskt nok – vil det alltid være noen som er gode til å være klovn eller andre ting som vi ikke trenger i klasserommet. Og det må vi sørge for at blir unødvendig!

Ropet etter praktisk arbeidslivsfag i ungdomsskolen har vist at behovet for den praktiske inngangen til kunnskap er etterspurt i norske klasserom. Hele 235 kommuner søkte om å få bli med i forsøket, 133 skoler i 82 kommuner fikk lov til å delta. Etterspørselen og de gode erfaringene gjør at det fra høsten åpnes for at alle ungdomsskoler som vil, kan delta.

Men dersom vi skal bli gode på å smelte sammen teori og praksis og ta hele mennesket på alvor, vil også valgfagene bli et godt redskap. At alle 8.klassinger på ungdomstrinnet får anledning til å velge valgfag fra høsten gir en god mulighet til å dyrke fram de sterke sidene hos alle. Sider som en kanskje ikke ser så tydelig i ordinære timer. Mange av de foreslåtte fagene vil kunne bli svært gode mestringsarenaer i så måte.

Så vil dette måtte gå seg til alt ettersom størrelsen på skolen, lærerressurser og kompetanse, og gjennom en modning av fagene.

I dag er mange skoler gode på periodisering og tematisering av undervisningen. F.eks jobber Markaplassen skole i Trondheim etter et prinsippet ”mange intelligenser”. Det var spennende å lære om deres arbeidsmåte da jeg var på besøk der i fjor. Det betyr at de velger interessegrupper fra 8 klasse. Hjemme i Gran jobber Gran ungdomsskole tverrfaglig etter tema i perioder.

Fra Gran ungdomsskoles årlige rockekonsert i 10.klasse. Bilde fra OA 2008

President,
For at vi skal få en bedre skole må vi som utdanningspolitikere sørge for at vi har regelverk som gir mulighet for de gode undervisningsmåtene og den gode læreren. Jeg var på Lesja fredag. Lesja skule er kåret til Norges beste skule. Jeg var selvfølgelig nysgjerrig på å få høre HVA det var som gjorde dem så bra?

Rektor la spesielt vekt på stabilitet, både i samfunnet og i personalstab og lærere med kunnskap og trygghet. Ungene møtte kjente folk både i barnehage, SFO og skole. Hun la også vekt på tett oppfølging og oppvekstteam, bestående av folk fra skole, barnevern, NAV, osv osv som fulgte ungene fra de var små. Og hun la vekt på lokalpolitikere og skoleledelse i kommunen som setter skole i høgsetet og bryr seg og som prioriterer skole.
I utdanningsdebatter blir ofte de største skolene framhevet som de beste, men Lesja er altså et lite samfunn som har fått det til. Det samme gjelder Sogn- og Fjordane. President, det sier meg at det ikke er størrelsen det kommer an på, men kvaliteten og oppmerksomheten.

Se innslag fra Nrk Hed/Opp her:
http://fil.nrk.no/nyheter/distrikt/hedmark_og_oppland/1.7773193

President,
en rykende fersk undersøkelse fra Østlandsforskning viser at 17 prosent av ungdommene som har deltatt i Ungdomsbedrift i videregående skole har etablert egen virksomhet 6-8 år etter. Dette er 5 prosent flere enn i kontrollgruppa. Det viser at satsing på ungdomsbedrift og entreprenørskap virker! Vi trenger arbeidstakere i framtida, men vi trenger ikke minst arbeidsgivere! Entreprenørskap kan være både å etablere bedrift og styre denne, men det kan også være en måte å arbeide på. En variant er også sosialt entreprenørskap. Det er derfor godt at regjeringen styrker Ungt Entreprenørskap i årets budsjett (via KRD og NHD sine budsjett)

http://nb-no.facebook.com/pages/Ungt-Entrepren%C3%B8rskap-Oppland/138853636207052

President,
Vi er tverrpolitisk enige om at en god skole er avhengig av den gode læreren. Den gode læreren er den som har god faglig kunnskap og god pedagogisk og didaktisk forståelse. Den gode læreren har også gode relasjoner til sine elever, til foreldrene, til sine kollegaer og til skoleledelsen. Den gode lærer har ofte også en noe ukjent X-faktor.

Jeg er glad for at vi har fått på plass en ny avtale med partene om videreutdanning. En avtale som skal bidra til at flere lærere i flere kommuner får anledning til å ta videreutdanning. Totalt vil det bli brukt ca 400 millioner på kompetanseutvikling for lærere. Vi skal være med på å gi mulighet for lærerne å bli bedre, men det er også viktig at alle kommuner sørger for at rektorene får mulighet til å finne sin X-faktor på rektorskolen som regjeringen har startet.

President,
Jeg brukte som sagt hele mitt fem-minutters innlegg i finansdebatten til å snakke om praktiske fag og yrkesfagene. Jeg ser fram til evalueringa av Kunnskapsløftet til våren, men jeg vil gjerne gjenta at jeg mener det er et behov for en stortingsmelding om yrkesfagene, eller en melding om videregående opplæring der yrkesfag er en vesentlig del.

Videregående opplæring rommer alle spørsmål fra vekting teori-praksis, praksisretting, lærlinger og lærlingplasser, hybridlinjer, påbygging, vurdering, stipend, hybelboere, små- og verneverdige fag osv osv. Her ligger det mange problemstillinger som bør løftes fram og diskuteres slik at vi sikrer oss ei god fagopplæring framover.

Jeg tar ikke til orde for en ny reform, men vi må gå nærmere inn på behovet for justeringer slik at opplæringa blir tråd med arbeidslivets behov for kompetanse og arbeidskraft framover.

http://www.senterpartiet.no/meny-forside/sp-vil-ha-stortingsmelding-om-yrkesfagene-article75340-12919.html
http://www.regionaleforskningsfond.no/servlet/Satellite?c=Page&pagename=rff-hovedside/Hovedsidemal&cid=1253954088866

President,
Som jeg nevnte innledningsvis, vil antakelig stadig flere ungdommer studere i utlandet, og flere utenlandske studenter vil kanskje studere hos oss. Arbeidsmarkedet vil være større enn vi ser i dag, men pga situasjonen i Europa vil også konkurransen være større. En ting er hva utenlandsstudier gir av opplevelser og kunnskap for den enkelte, men utenlandsstudier, kunnskap om land og internasjonal arbeidserfaring vil komme til å være av stor verdi for norsk arbeids- og næringsliv.
Jeg er derfor veldig glad for at regjeringspartiene gjennom denne budsjettbehandlingen nå åpner opp for at norske studenter som velger å reise utenfor det som er tradisjonell allfarvei ved å velge studier i Brasil, Russland, India og Kina, skal få støtte gjennom Statens Lånekasse for det første året i en bachelorgrad i disse landene.

BRIK-landene er viktige samarbeidsland for Norge og vi må derfor ha den nødvendige språkkunnskap og landkunnskap for å kunne samhandle godt med disse landene.

Les uttalelsen fra ANSA her:
http://www.universitetsavisa.no/student/article11695.ece

President,
Samfunnets – og arbeidslivets behov for kompetanse dreier seg ikke kun om teoretisk kunnskap av høyere grad sjøl om det er svært viktig at vi har de folkene vi trenger. Men i iveren etter å inspirere flere til realfag må vi ikke glemme at direkte yrkesrettede utdanninger har svært stor betydning for mange arbeidstakere og bedrifter. Fagskolenes tilbud vil derfor være viktig for å kunne møte det økte behov for kompetanse i arbeidslivet. Fagskolene vil være et godt redskap for både å rekruttere og å beholde arbeidskraft.

Det vil derfor være viktig at vi framover klarer å legge til rette for smidige og fleksible overganger mellom utdanningsnivåer og utdanningstyper. Fagskoleutdanninga gir verdifull mulighet for å øke egen kompetanse, spesialisere seg og til å formalisere den realkompetanse en har opparbeidet seg gjennom yrkeslivet. Vi må derfor ta høyde for det tilbudet som fagskolene representerer, slik at både unge og voksne som ønsker å bygge på den kompetansen de har, får mulighet til det.

President,
det er viktig at fylkeskommunene er tett på arbeidslivets behov i egen region. Det gjelder både i forhold til mulighetene for å skape og utvikle nye arbeidsplasser, men også i forhold til den krevende situasjonen som enkelte næringer og bedrifter kan komme til å oppleve. I denne sammenhengen er også de regionale forskningsfondene viktige. Jeg synes derfor det er skuffende at FRP ønsker å fjerne disse. http://www.regionaleforskningsfond.no/servlet/Satellite?c=Page&pagename=rff-hovedside/Hovedsidemal&cid=1253954088866

President,
I lys av den krevende situasjonen vi ser i Europa og for så vidt også i USA, tror jeg vi skal være meget glade for at vi er i en situasjon der vi fortsatt satser på utdanning. Våre innstramminger i budsjettet ligger milevis fra hva våre naboland har å stri med..