 Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Lesernes ringblad, Hadelending, Mjøsby og gdpuls.no (torsdag 5. januar). Les mer om roperten… Kirken sliter fortsatt med demokratiseringenJeg skal lese evalueringen av kirkevalget ordentlig, men har bitt meg merke i at mye av det som var kritikken i høst fortsatt har relevans. Kirken sliter fortsatt med demokratiseringen. Evalueringen konkluderer også selv med at det er “betydelige svakheter når det gjelder reelle valgmuligheter etter at demokratireformen er gjennomført”. Kirkeforliket forutsatte at valgene skulle ha “sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”. Spørsmålet er om forutsetningen er oppnådd? Det er bra at valgdeltakelsen fra rundt 4 prosent til 13 prosent i forhold til for seks år siden, men i forhold til for to år siden er det knapt noe endring. Jeg tror ikke noen regner med at valgdeltakelsen vil bli like høy som ved politiske valg, så hva som er “godt nok” mht deltakelse er vanskelig å si. Det er i alle fall bedre enn tidligere. Når det gjelder informasjon om hva kandidatene til menighetsrådene sto for, så var det god informasjon til menighetsrådene i alle fall der jeg bor. Jeg ser at evalueringen ikke konkluderer med det samme. De peker også på at det enkelte steder ikke var noen å velge blant, det var ikke flere å velge enn de som sto på lista… Valg til bispedømmerådet var imidlertid verre. Det var ikke lett å vite hvem kandidatene var og hva de sto for. Jeg har også tidligere uttrykt at man overhodet ikke kan si seg fornøyd med et valg der over 30000 stemmer blir forkastet fordi valgordningen er uklar. Den fungerer ikke. Det er gjort ulike forsøk for valg til bispedømmerådene, men de reelle valgmulighetene og dermed legitimiteten snubler i indirekte valg og en valgordning som ikke fungerer og som medlemmene ikke forstår. Da må en stille spørsmål ved om en får bispedømmer med legitimitet blant medlemmene. Hva slags betydning evalueringen vil ha for Senterpartiet vil vi komme tilbake til etter en ordentlig gjennomgang, men vi kan ikke lettvint hoppe bukk over utfordringene evalueringen har pekt på. 
St.Petri (Gamle Tingelstad kirke) 1.1.2012 Legger ved avtaleteksten til kirkeforliket: Politisk avtale av 10. april 2008 Avtale Avtalepartene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har inngått følgende avtale. Alle dens punkter gjelder ut stortingsperioden 2009 – 2013. Alle punkter i denne avtalen henger sammen og består av en helhet. Nødvendige utredninger, lovforberedelser og lovteknisk gjennomgang som følger av avtalen gjennomføres så snart som mulig. Endringer kan kun gjøres om alle avtalepartnerne er enige om det. Denne avtale er ikke til hinder for at partiene i merknader i komitéinnstillingen gir uttrykk for sine primærstandpunkter, eller at representanter fremmer primære grunnlovsforslag. 1. Utnevning av biskoper og proster, demokratireform Avtalepartene er enige om at det igangsettes en prosess hvor partenes felles mål er at utnevning av biskoper og proster overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd. I samarbeid med Den norske kirke skal det gjennomføres en demokratireform, slik også Kirken har tatt til orde for, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Reformen gjennomføres med utgangspunkt i Bakkevigutvalgets innstilling. Reformen skal inneholde etablering av reelle valgmuligheter, økt bruk av direktevalg og kirkevalg samtidig med offentlige valg. Det bør gjennomføres forsøk med ulike ordninger som evalueres i samarbeid med kirkens organer, før Stortinget vedtar endelig ordning for valg til Kirkemøtet og Bispedømmeråd. Det legges til grunn at en tilfredsstillende demokratireform ut fra overnevnte forhold, er gjennomført i Den norske kirke i løpet av 2011. 2. Kirkelig statsråd og kirkeordning Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, vil det ikke lenger være behov for vedtak i kirkelig statsråd. Grl. § 12 annet ledd og § 27 annet ledd kan derved oppheves. Partene er enige om at bl.a. følgende vesentlige elementer i statskirkeordningen skal videreføres: 1) Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, jmf, ny § 16. 2) Den norske kirkes organisering og virksomhet skal fortsatt reguleres ved en egen kirkelov, uten at kirken defineres som eget rettssubjekt. 3) Staten skal fortsatt lønne og ivareta arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester og andre som tilsettes i kirkelige stillinger av regionale og sentrale kirkelige organer, dvs. at disse fortsatt skal være statstjenestemenn. 4) Den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen. 5) Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer. 6) Staten skal fortsatt sørge for at kommunene har lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet. 7) Den kommunale representasjonen i kirkelig fellesråd videreføres som i dag. 3. Grunnlovsendringer: Når prosessen i punkt 1 er gjennomført, gjøres følgende endringer i grunnloven: Grl. § 2 endres til: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.» Grl. § 4 endres til: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.» 4. Finansiering Dagens finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn videreføres. Det innebærer blant annet at det ikke innføres medlemsavgift i Den norske kirke. 5. Gravferdsforvaltning Dagens lovgivning på området videreføres. Samtidig gjøres det tilpasninger som ivaretar minoritetene. 6. Livssynsnøytrale seremonier Det skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annetutrede spørsmålet om finansiering.
Vist 293 ganger. Følges av 2 personer. 
| ||
Kommentarer
Jeg synes dine vurderinger er balanserte og reflekterte. Men jeg stusser på at du trekker inn spørsmålet om direkte/indirekte valg som et tema i forbindelse med spørsmålet om forutsetningene for kirkeforliket er oppfylt. En ordning med en kombinasjon av direkte og indirekte valg til bispedømmerådene var foreslått av det kirkelige demokratiutvalget oppnevnt av statsråd Trond Giske. Forslagene fra dette utvalget ble lagt til grunn i kirkeforliket og i Stortingets behandling av stortingsmeldingen om stat og kirke. Jeg er enig i at man bør diskutere forholdet mellom direkte og indirekte valg, men det spørsmålet hører ikke hjemme i diskusjonen om forutsetningene i kirkeforliket er oppfylt.
For øvrig kan en si at innslaget av indirekte valg denne gangen gjorde at svakheter ved valgordningen gjorde seg enda mer gjeldende. Tendensen til å stemme på kandidater med navn tidlig i alfabetet gjorde seg ikke gjeldende på samme måte i den indirekte valgomgangen. I denne omgangen stemte menighetsrådsmedlemmer, som kan forventes å ha både større kompetanse og interesse enn mange av velgerne i direktevalget.
Spørsmålet om kompetanse og interesse viser også dilemmaet med den nå utskjelte preferansevalgordningen. Da den ble foreslått av Giskes demokratiutvalg var det fordi den la mest mulig innflytelse til velgeren. Å bruke slik innflytelse krever imidlertid en viss interesse og kompetanse. Problemet med velgere som krysser av øverst på listen er for øvrig velkjent fra sammenhenger der en slik ordning brukes ved allmenne politiske valg som f.eks. i Irland og Australia. At vi ikke har noen tradisjoner for denne ordningen hos oss, gjør at utslaget antakelig blir større her. Alternativet blir da å legge større makt enten til en nominasjonskomite (som avgjør rekkefølgen på listen ut fra sine prioriteringer) eller til kirkepolitiske grupper som stiller hver sine lister. Den siste ordningen vil kreve en mer permanent organsering av kirkepolitiske ”partier” eller liknende, noe som kan være en ressurskrevende øvelse.
Her er det mye å diskutere, og diskusjonen går allerede friskt både i kirken og i andre sammenhenger. Jeg ønsker lykke til med den videre politiske behandlingen av saken.