Hvert år sender Stortinget en gruppe parlamentarikere til New York for å delta under FNs generalforsamling. I år var jeg så heldig å være blant dem. Etter tilbakelagt opphold har jeg gjort meg noen tanker om FN fortsatt er relevant?

FN ble stiftet i oktober i 1945 for å stanse krig og være en møteplass for dialog mellom verdens land. Norge var blant de første 51 landene som undertegnet FN-pakten dette året. I dag har FN hele 193 medlemsland, og fortsatt er det land som ønsker å være medlemmer. Alle landene møter i generalforsamlingen i New York hver oktober, men om alle har samme forståelse av ordet dialog er mer usikkert. Ytringsfriheten og ytringsgleden er i alle fall til stede blant medlemmene og alle land møter med representanter. Derfor er i alle fall muligheten for dialog til stede.

Det var spesielt stor spenning knyttet til årets generaldebatt. Dette fordi palestinernes president Abbas, på forhånd hadde varslet at han ville fremme søknad om å få anerkjenne Palestina som egen stat. I oktober i fjor sa President Obama at han håpet å ønske en ny stat velkommen innen et år. Det var neppe Sør-Sudan han da hadde i tankene. Dette bekreftet Obama i sin tale til generalforsamlingen. Han sa han hadde hatt forventninger til en løsning i Palestinakonflikten, men at de først måtte forhandle og bli mer enige før FN kunne godkjenne en løsning. Israel og palestina-konflikten har versert siden staten Israel ble opprettet. Hadde det vært en enkel sak å løse hadde den vært løst for lenge siden. Etter å ha vært vitne til både president Abbas og til Israels president Netanjahu sine taler synes det fortsatt et stykke frem, men etter å ha sett FN på nært hold er jeg tross alt optimistisk med tanke på at det i framtiden må være mulig å finne en løsning.

Å se FN litt fra innsiden bidro også til en forståelse for Norge i det fredsbevarende arbeidet. Etter Oslo-avtalen for nærmere 20 år siden er Norge fortsatt en viktig deltaker i å finne løsninger på verdens konflikter, både gjennom fredsbevarende operasjoner og fredssøkende møter.
Norge leder blant annet giverlandsgruppen til Palestina og det var interessant å få delta på møtet ledet av vår utenriksminister der både Verdensbanken og IMF kunne rapportere at Palestinernes statsminister Fayyad i løpet av få år hadde klart å etablere de institusjoner som må være på plass for å kunne fungere som stat.

Under høynivåuken som er første uke av FN-sesjonen holder alle land innlegg i generalforsamlingen. Samtidig foregår det hektisk møtevirksomhet og mer og mindre uformell kontakt mellom ulike land. I utgangspunktet mener jeg at ”kaffepauser er undervurdert”. Overført til FN vil det si at det foregår mye viktig samhandling mellom de store møtene. Skal man finne løsninger, må man snakke sammen ansikt til ansikt.

I min svært korte oppsummering er det viktig å også løfte fram en annen årsak til at jeg har tro på FN også i framtida: Fokuset på kvinnenes rolle som fredsskapende element i verdenssamfunnet. FNs generaldebatt ble i år for første gang i sin 60-årige historie åpnet av en kvinne. Brasils president Dilma Rouseff holdt årets første innlegg. Rouseff har vært geriljasoldat, sittet i fangenskap og vært torturert, men har også hatt ulike lederroller i Brasil. Hun er en utrolig tøff dame, og også en av de sterke stemmene vi også fikk høre på møtet om kvinner og likestilling med tidligere og nåværende kvinnelige statsledere. Jens Stoltenberg ledet i 2005 arbeidet med en ”opprydning” i en del av FNs organer. I etterkant ble organisasjonen UN Women etablert som en ny og sterkere samordning av FNs arbeid overfor kvinner med fokus på deres likeverdige rett til deltakelse i alle fredssøkende prosesser, demokratibygging, sikkerhetsspørsmål og i gjenoppbygging av land.

UN Women ledes av tidligere president i Chile, Michelle Bachellet som for øvrig besøkte Norge samme dag som Nobels Fredspris ble tildelt nettopp kvinner som har bidratt i kampen for kvinners rett til deltakelse i fredsbygging, demokrati og utvikling. En av årets fredsprisvinnere, Liberias kvinnelige president Ellen Johnson Sirleaf, var nettopp en av ildsjelene bak arbeidet med å få FN til å vedta resolusjon 1325 som omhandler dette. Både Bachellet og Rousoff sa i New York at “det 21 århundre skal være århundret for endelig likeverdig deltakelse fra kvinner på alle områder i samfunnet”. Effekten av å gi kvinner lik rett til deltakelse i samfunnet handler ikke bare om likestilling og fred, men det bidrar også til økonomisk utvikling i de ulike landene.

Til slutt må jeg nevne en kuriositet som ble synlig etter at høynivå uka var ferdig og arbeidet i de ulike komiteene startet: EU var blitt stemmeløse. Det har vært en intern uenighet EU-landene i mellom om hvordan de skal presentere sine innlegg. Denne uenigheten har altså ført til at ingen fra Europa holdt innlegg i resolusjonsdebattene, bortsett fra Norge. Det har vært aktiv møtevirksomhet for å komme til enighet, og vi får tro de er blitt enige nå, men det er en svært alvorlig situasjon at landene i Europa ikke har noen mening når diskusjonene går. Godt er det da at i alle fall Norge kan snakke fritt!