Jeg har vært så heldig å få delta på FNs 66. generalforsamling i NewYork. Denne uka kalles “high-level-week” siden dette er uka da alle statslederne er på plass. Norge har tre ministere til stede i tillegg til statsminister og en statssekretær. Aldri har Norge stilt med så mange av sine ministre i FN.

Årets hovedsak er “Kampen mot ikke smittsomme sykdommer”. Det er kun andre gang at helse settes på dagsorden i FN, men selv om det er viktig, er det mest spenning knyttet til spørsmålet om hva palestinerne vil gjøre for å få en egen palestinsk stat. Det har gått 18 år siden Oslo-avtalen. Palestinerne har fremdeles ikke noe eget land. Hadde det vært enkelt å opprette en ny stat så hadde det nok vært i orden nå. Det er det ikke.

Sissel Wold i Nrk har skrevet en god artikkel om konflikten som jeg har lagt ut på min FB-side. Den gir et godt innblikk i hvor konfliktfylt dette er og er god å ha lest før mine betraktninger. I tillegg til det wold skriver er dette etter min mening også en konflikt som berører innenrikspolitiske spørsmål både i USA og Israel. Her er mine betraktninger:

Det er særlig tre forhold som er viktige:

Palestinerne: Har gjennomført reformer med Fayyad i spissen, slik de sa de skulle gjøre; få på plass de institusjoner som en stat trenger og samtidig få orden på økonomien. IMF og Verdensbanken gir dem ros for dette. Dermed er Palestina klar til å være stat slik de er organisert pr i dag selv om det er komplisert geografisk. Så har de selvsagt også utfordringer med Hamas. Det er også en sak der de må få kontroll på. Det kan kanskje bli enklere dersom Palestina får fungere som en effektiv stat med egen økonomi og fungerende institusjoner. Det vil gjøre det vanskeligere for Hamas å splitte og herske. I tillegg må de få til et godt fungerende næringsliv. Det er også komplisert slik det er nå. Og de må også selvsagt anerkjenne Israel som egen stat.

Israel: Jeg er meget skeptisk til om Netanjahu egentlig er interessert i å få til forhandlinger med Palestinerne i det hele tatt. Jeg leser han som at han blir en “sterkere mann” i eget land dersom han har en klar “fiende” (palestinerne) Et slikt fiendebilde som han viser liten nåde, bidrar til at han tilfredsstiller høgresida i sitt eget land. Det betyr at han fremdeles har makt. Det er en fordel for han å støtte settlerne som bosetter seg i palestinske områder. Settlerne støttes av mange i USA og det bidrar også til at Netanjahu fortsatt kan sitte trygt ved makta.

USA: I USA er det snart valg. Det har også betydning for denne konflikten. Her er det mye penger å hente gjennom støtte fra de amerikanske jødene. Ingen tør legge seg ut med disse kreftene. Det ser vi nå også på uttalelsenen fra Rick Perry som seinest i går yppet seg for å vise hvor Israelvennlig han er. Skulle Obama gå inn for en egen palestinsk stat nå, er han antakelig ikke amerikansk politiker mer enn ut perioden. Det vil nok også gå hardt ut over store deler av hans parti og hans kandidater. De skal også velges… Derfor skyver han foran seg at Israel og Palestinerne må bli enige seg i mellom. Det tror jeg neppe de vil klare å bli uten sterk hjelp utenfra og uten at noen bidrar til å fortelle dem hva som må til. Obama satte det på dagsorden igjen i vår, men lite eller ingenting har skjedd. Og hvem skal stå opp for f.eks folkeretten dersom ingen bryr seg om at det ikke skjer noe?

Det er forståelig at frustrasjonen og utålmodigheten stiger blant palestinerne. Mens årene går er det stadig flere områder som okkuperes av israelerne. Settlerne bosetter seg der de synes det er greit. Verdenssamfunnet ønsker en to-stats løsning. Hvordan vi skal komme dit er vanskelig å forstå, og mildt sagt krevende. Første skritt er å komme sammen ved forhandlingsbordet og bestemme seg for hvor en skal innen en viss tid. Anerkjennelse av hverandre er nødvendig. Det krever vilje å forhandle. Spørsmålet er om den er der fra begge parter og at begge parter kan komme med innrømmelser. Det er også åpenbart at verden ikke kan gi opp.

Jeg vet ikke hva som skjer denne uka. Spenningen knytter seg til palestinernes tale i Generalforsamlingen fredag. Jeg har sett i media at det forstås som at Abbas vil levere inn søknad til Sikkerhetsrådet. Der vil USA nedlegge veto. Obama sa det seinest i dag at det ikke var mulig å få til dette uten å ha en forhandlingsløsning på forhånd. Samtidig kan søknaden ligge i Sikkerhetsrådet så lenge ingen ber om å stemme over den. Kanskje er det den beste måten å gjøre det på? I så fall påligger det de andre medlemslandene i FN å stå bak sine uttalelser om en to-stats-løsning og bidra til at reelle forhandlinger iverksettes og fullføres før forslaget tas til avstemming. Pr nå vet vi heller ikke hva som kommer til å stå i et eventuelt forslag fra Palestinerne.

Uansett er dette fryktelig vanskelig med en haug av problemer som må løses… http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7802377 samtidig mener jeg vi ikke har noe valg. Det er på tide at “we the people” tar ansvar for å bidra til å løse denne konflikten som har vart så alt for lenge og tatt så altfor mange liv.