Min gjestekronikk i GD i dag:

I skrivende stund er de politiske partiene på Stortinget i forhandlinger for å forsøke å enes om en bærekraftig rovdyrpolitikk. Senterpartiet var ikke med i forliket som sørget for dagens praksis. Spørsmålet er om partiene denne gangen klarer å enes om en ny rovdyrpolitikk som vil bidra til å skape tillit mellom lokalsamfunn, myndigheter og forvaltning. I dag er ikke dette tilfelle.

Beitedyrprodusenter føler avmakt når rovdyra slår til. Ikke bare fører det til tap av dyr i produksjonen, men det er opprivende følelsesmessig å se egne dyr blodige og sundrevne av rovdyr. Dyrevelferd er viktig for en husdyrprodusent. Å kunne slippe dyr på beite gir mulighet for å utnytte utmarksressursene, men det er også bra i et dyrevelferdsperspektiv. Det er like godt for dyr i bås og binge å slippe ut på beite etter en lang vinter som det er for oss å komme oss ut til sol, varme når sommeren kommer.

Gjennom internasjonale avtaler er Norge forpliktet til å ta vare på rovvilt i norsk fauna. Det kan vi gjerne gjøre dersom bestandsmålene er rimelige og kan kombineres med målene om levedyktige bygder med aktivt beitedyrproduksjon. Bestandsmålene har vært svært omdiskuterte. Oppdatert status fra Rovdata viser at bestandsmålene for gaupe, jerv og ulv er nådd i alle forvaltningsregionene. For bjørn antas målet å nås innen 7-8 år. Med de store skadene som spesielt bjørn har forårsaket de siste åra, kan jeg ikke skjønne annet enn at alle partiene stiller seg spørsmål ved om ikke bestandmålet for bjørn er for høyt? I dag er målet 15 bjørneynglinger. Vi har registrert ca 7. Det betyr at vi etter dagens forlik har mål om å ha ca 350 bjørn i Norge, mot 166 bjørner i dag. Vi snakker altså om en fordobling av antall bjørn i forhold til i dag. Det synes uholdbart.

Vi trenger et makstall på antall bjørn framfor et bestandsmåltall. Hvor skal 350 bjørner oppholde seg? Særlig utfordrende er bestanden av hannbjørn. Overskudd av hannbjørner fører ikke til flere ynglinger, men det fører til flere streifdyr. Disse presses ut i et større område, og forflytter dermed jakten på mat og maker til nye jaktmarker. Dette merker vi blant annet på situasjonen i Oppland i dag. Slik kan vi ikke ha det. Skal vi ivareta våre internasjonale forpliktelser i forhold til rovdyr burde det være i alles interesse at vi får bestander som er fornuftige og overkommelige å forvalte.

Uoverkommelig forvaltning er ikke til det beste verken for rovdyr, dyr på beite, produsenter eller rovdyrtilhengere. Konfliktnivået øker når en ikke får tatt ut dyr som gjør skade fort nok. Min oppfatning er at forvaltningen av jerv i Oppland har blitt bedre de siste åra. Det er færre oppslag om plagene jerven gir. Det gir inntrykk av at en har fått tiltak og enighet om hvordan jerven skal forvaltes. Dette må en også bestrebe seg på å oppnå når det gjelder bjørn og ulv. Oppland skal ikke ha noen av disse rovdyra, og derfor blir forvaltningen ytterst viktig.

Det er tvingende nødvendig med raske uttak når skaden er skjedd. I prioriterte beiteområder må det være lav terskel for uttak av rovdyr og fellingstillatelse må derfor komme promte. Å vente på at et visst antall beitedyr skal tas er uakseptabelt. Streifdyr er dyr som er på vandring fordi det ikke er plass til dem der de kommer fra. Men hvis vi ikke skal ha bjørn i Oppland, så skal vi ikke ha bjørn i Oppland.

Det er også svært viktig at forvaltningen fungerer godt i alle forvaltningsregionene slik at en ikke fører problemene over på andre. Staten må bære kostnadene og stille opp med bistand fra profesjonelle jaktlag for å sikre effektivt og raskt uttak når en oppdager skade.
Fornuftig forvaltning betyr også å se utforringene før de kommer. Å være føre var enn etter snar er det beste for det meste. Det betyr at vi må sikre tiltak for en bærekraftig rovdyrforvaltning uavhengig av om det er beitesesong eller ei. Derfor må det sikres ressurser til god bestandsregistrering og til DNA-registrering av bjørn og ulv. Og bjørn må kunne tas ut på sporsnø i områder utenfor vernesonene.

Det knytter seg stor spenning til om en får på plass et nytt og bredt rovdyrforlik. Forlik betyr å gi og ta, men det er vanskelig dersom en ikke har en felles forståelse av fakta. I Stortingsvalgkampen i Oppland for to år siden så alle partiene fra ytterste høyre til ytterste venstre utfordringene dagens rovdyrpolitikk gir. Det burde være et godt utgangspunkt for en ny rovdyrpolitikk.